TRIZTAN VINDTORN TIL MINNE

Søndag 10. mars 2008, klokka 13.00:

Fra båtens lune og tørre indre stiger Triztan Vindtorn i land på Stangholmen og blir øyeblikkelig gjennomvåt, men han stråler og ler imot oss: «Fly drager og sende opp fyrverkeri i sånt møkkavær – det må være toppen av optimisme, detta liker jeg!"

I mine 28 år i Risør har det aldri regna slik i august, som det gjorde denne dagen under Risør Dragefest. Triztan Vindtorn var fra de første år en svoren tilhenger av dragefesten, han var begeistret til stede og delte med oss sin poesi og glede over å være med på å skape en fest der ute i havkanten noen få timer en dag i året. Et lite univers befolket av glade, lekende mennesker uten andre mål for dagen enn å fly drager for hverandre, dele latter og nistekurv.

Denne dagen i fjor, da bare en håndfull store og små drage-entusiaster befolket Stangholmen, kom Triztan Vindtorn til Dragefesten med en prolog spesielt skrevet for anledningen: «Homo Ludens – en hyllest til det lekende menneske» ble framført av en strålende opplagt poet i fulle pontifikalier. Drageflygerne var nå blitt så våte vi kunne bli, men glemte det, Triztan Vindtorn tok oss med på en reise til en verden der leken dyrkes med glimt i øyet og i dypt alvor. En surrealistisk odyssé med regn i skoen og løft i sinnet. Vind og vær vi aldri hadde sett på Stangholmen kunne ikke drive poeten ut av kurs, han tok oss ut, han tok oss hjem

Triztan Vindtorn var en av de få som aldri lot meg tvile mer enn ett sekund på viktigheten av bygge og fly drager. Med tittelen på Triztan Vindtorn's diktsamling fra 1998 i minne, «Hodet er den eneste trekrone som vokser inn i himmelen», jeg lover å fly drager så lenge jeg lever.

Risør i mars 2009, Ketil Olav Sand