Åpningstale til utstilling “Portretter” 2014

Kjære Ketil, kjære publikum, velkommen til utstilling! Ketil, takk for invitasjonen om å stå her og åpne den, du bestakk meg med kake og byens beste kaffe, men jeg hadde svart ja uansett. Husk det.
Kan en ettermiddag om sommeren være et portrett?
For oss som kjenner Ketil og som har fulgt hans forholdsvis ferske karriere som fotograf, vet vi at her ligger det ikke noe som kan likne en hobby til grunn. Det hører med til sjeldenhetene å møte mennesker som med en liknende intensitet, begeistring og overskudd OG med et større alvor går inn i det du søker å utforske, Ketil. Du har deltatt på kurs flere steder i inn- og utland for å lære deg teknikken og blikket. Men jeg tror du har gått inn i fotograferingen, ikke bare med et ønske om å lære deg håndverket, men også som en del av en slags undersøkelse om hva det vil si å være menneske, i det hele tatt.
Derfor står vi også i dag midt i en utstilling preget av et stort nærvær. Kanskje er det akkurat det som skaper god kunst, at det finnes et mer eller mindre ubevisst spor av nærvær der, i fotografiet, i filmen, i musikken eller i litteraturen. Nå er det slik at jeg kan langt mer om det siste der enn om fotografi, men jeg tror vi holder på med å undersøke det samme.
Når jeg snakker om litteratur, er det for eksempel viktig for meg å ikke oversette den til noe annet, ikke la den være et symbol på noe annet. For det er det samme som å redusere det til noe annet enn det det er. Fordi noen bilder virker sterkt på oss – ikke fordi de er et symbol på noe, men simpelthen fordi de er et bilde vi deler som mennesker. Det kan ikke oversettes 1:1 slik at vi skal forstå, finne en fasit for hva det BETYR, men som lesere, eller tilskuere av disse fotografiene, deler vi en umiddelbar opplevelse, en tone som bildene slår an i oss. For meg som skrivende er det en bestrebelse å gir noen slike bilder videre, og det opplever jeg at du gjør med fotografiene dine, Ketil.
Vi kan kanskje tenke at denne Ketil Sand, han har jammen tatt seg friheter og utvidet portrettbegrepet i denne utstillingen, her er jo både skivet torsk og betongklosser. Det er derfor interessant at Etymologien forteller oss at ordet portrett er hentet fra det latinske «protrahere», det vil si «trekke fram». Når man leser sitatet på utstillingens plakat, fra Anais Nin, er derfor et stykke betong eller en tom benk også et portrett. Jeg tror vi kan si det slik: i fotografiene ligger det også en fortelling som vi automatisk, hver og en av oss, møter hvert enkelt fotografi med: nemlig oss selv. Vi ser derfor ikke ting slik de er, vi ser dem slik vi er.
Slik er det med all kunst, men jeg tror den aller beste kunsten også desautomatiserer blikket vi bruker i hverdagen vår, det som hele tiden har en hensikt eller et praktisk mål. Dette skjer ved at den gir seg til kjenne i et språk og en form som om vi så det for aller første gang. I litteraturvitenskapen får dette betegnelsen «underliggjøring» og er hentet fra russeren Viktor Sklovskijs artikkel: ” Kunsten som grep” (1916). Sjklovskij er først og fremst opptatt av hvordan ordene i dagligspråket automatiseres. Hvordan vi bruker ordene uten å tenke over hva de betyr; vi bruker dem som slags merkelapper, som om de var identiske med de gjenstandene vi snakker om.
Underliggjøringen inntreffer når man tar et ord ut av dets vante sammenheng, og setter det over i en ny sammenheng – da blir vi tvunget til å løfte øyebrynene og lure på hva ordet skal bety. Formalistene sa at underliggjøringen medfører at” språket blir følbart på nytt”. I dagligtalen er vi som oftest bare opptatt av å få frem det vi snakker om, budskapet. Mens diktningen er opptatt av å få fram uttrykkets betydning i seg selv. DET er jo å løfte frem, tenker jeg. Overfører vi dette til fotografiet, kan vi si at bildene vi ser rundt oss her i dag er en desautomatisering av det vi ser hver dag. Mennesker, natur, avtrykk etter mennesker.
Underliggjøringen er kanskje mest virkningsfull i sin aller enkleste form, og jeg tenker på flere av Ketils bilder i denne utstillingen som en Kjell Askildsen-novelle: få og enkle elementer, som gjennom sin form får stor virkning hos tilskueren.
Så: kan en ettermiddag om sommeren være et portrett?
Ja, i Ketils bilder er det akkurat det den kan. En klesvask hengende i en hage snakker til oss, får lys og bevegelse og forteller hver og en av oss en historie, enten vi prøver eller ikke.
Utstillingen påminner oss om at livet finnes rundt oss, hele tiden - både som noe solid og skjørt, noe midlertidig og noe evig. Det eneste sikre er kanskje forandringen. Men så kan kunsten altså la oss stå fast, akkurat der, en stund, som i et elastisk øyeblikk. Vi er glad for å ta del i noen av disse øyeblikkene du har gjort elastiske, Ketil.

Mari Nymoen